Markspist måne av Sally Gardner

Dystopi. En beskrivelse av et samfunn der det ikke er godt.

Dyster. Mørk, trist, alvorlig.
Dysleksi: En måte å se gjennom løgnene

"Når man er dårlig til å skrive og lese, blir man en kløpper til å høre ord"

Disse ordene er ikke i slekt, men de kunne vært det. Samfunn som blir beskrevet i dystopier er som regel dystre og dette er ikke noe unntak. Dystopier er historier om samfunn som heldigvis ikke eksisterer. Samfunn som overvåket alle og forteller dem hva de skal vite. Samfunn der unge fra forskjellige distrikt må sloss mot hverandre, samfunn uten fri vilje, men der den du er født som avgjør hvem du er og hva du skal gjøre og samfunn der kjærlighet er ansett som en sykdom.

Denne boka foregår i en annen fortid enn vår, et slags 50-tall som heldigvis aldri ble. Her ble kriger tapt, ting gikk galt og nå hersker Moderlandet over store deler av verden. De har ikke skapt et godt samfunn, de er flinkere å spre løgner. I et bortgjemt hjørne i en glemt del av moderlandet bor Standish Treadwell med sin bestefar i sone 7. Det er et sted folk forsvinner til, ikke reiser fra. Et sted der tysterne og angiverne er de som har det godt. Forsvinner du her fra forsvinner du for godt, som foreldrene til Standish. Han ble igjen på skolen, til tross for forskjellig farge på øynene, til tross for han ikke kan lese i en alder av 15 år. Moderlandet er nå mest opptatt med å vise resten av den frie verden sin overlegenhet. Det skal det gjøre ved å lande på månen. Denne historien er for det meste om de siste ukene før månelandingen.

Det er en stor hemmelighet som ikke jeg skal røpe. Det blir av og til fryktelig spennende, av og til bare fryktelig. Det blir vondt, hardt og brutalt. De få øyeblikkene med godhet som finnes her er nydelige. De overrasker og rører dypt. Dette er også en historie om det siste utfallet. Den siste desperate handling. En historie om å gi alt.

Denne boka er mer “1984” enn “Hunger games”. Om du har lest begge forstår du det, om ikke: Jeg leste “1984”, boka som skapte uttrykket “Storebror ser deg”, altfor ung. Og det som virkelig traff meg i boka var urettferdigheten. I de aller fleste historier for barn og unge går det godt og hovedpersonene i bøkene er viktige, de betyr noe for noen. “1984” tok vekk den troen. Det er en realistisk dystopi dette, en sånn verden som du ikke får vite alt som har skjedd, men får en smak av livet under jernhælen.

Boken er illustrert på mange av sidene. Groteske i svart/hvitt med spyfluer, larver og rotter. Tegningene blir nesten som dem i en flippebok. De minner deg hele tiden om at dette er et råttent samfunn.

Boka er inndelt i hundre kapittel fordelt på 277 sider, men her er mye luft og god plass til bokstaver og tegninger. Boka er gitt ut av Vigmostad og Bjørke. Den finnes også som ebok i eBokBib.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek