Søk i denne bloggen

mandag 23. mars 2015

Teslas loft av Neal Shusterman og Eric Elfman

“Den store matematikeren Arkimedes sa: “Gi meg en lang nok brekkstang, så skal jeg flytte verden.” Men en annen gang løp han jo også naken gjennom gatene mens han ropte “Eureka!” noe som viser at til og med de største geniene i historien hadde sitt å stri med.”

Det handler om rare oppfinnelser, om hemmelige selskap samt litt om kjærlighet og vennskap. En ting er sikkert. Verden vil aldri bli den samme etter Nick Slate har gått opp på loftet. På Teslas loft.

Nick er ny i Colorado Springs. For to måneder siden bodde han sammen med mor, far og lillebror Danny i Tampa, Florida. Så brant huset, og nå er de her, på en ukjent plass, uten en plan og uten en mor. Huset til Grandtante Gerda er et kråkeslott med et loft fullt av gammelt skrot. Nick bestemmer seg for å bruke loftet som rommet sitt og for å bli kvitt alle de gamle tingene med et garasjesalg.

Når alt er klart, alle gjenstandene er båret ned og ut, da kommer plutselig det verste regnværet i manns minne. Nick, faren og Danny sitter i den mørke garasjen og stirrer mismodig ut på alt skrælet som blir søkk vått. Det kommer selvsagt ingen på garasjesalg i øs pøs vær. Nick plugger i en lampe, en av de få gjenstandene fra loftet reddet fra regnet, og i det det strømmer lys ut av lampen, strømmer det også folk til garasjesalget. Fra hele byen kommer folk løpende og kjørende. De leter ivrig gjennom gjenstandene og pruter opp prisen når de finne noe de vil ha. Alle finner noe de gjerne vil ha. Alle utenom de siste kundene, fire merkelige fyrer i pastellfargede dresser. De vil kjøpe alt på garasjesalget, og forventer ikke at noe er blitt solgt. Det oppstår en amper stemning når de forstår at mye er solgt, og Nick blir fortalt at han bør få tilbake det han har solgt.

For hva har Nick egentlig solgt? Det viser seg at det er ting som en maskin som avslutter din setning med gode råd og tips for framtiden. En båndopptager som ikke tar opp det du sier, men det du mener. Et kamera som tar bilde av framtiden, et batteri som gir liv til døde og flere merkelige dingser. Nick setter i gang med å prøve å finne dem, og får etter hvert hjelp av folk på skolen.
“Petula smilte bredt. “Hvis du ikke hadde hatt øynene klistret fast i Caitlins våte T-skjorte, ville du kanskje ha husket at jeg kjøpte et gammelt kassekamera.”
Mitch, som taust hadde fortært alle Petulas pommes frites, spurte: “Hva kan det brukes til?”
“Til å ta bilder, dust”
“Ja vel,” sa Nick, litt irritert. “Jeg er en idiot, og han er en dust skal jeg få servitøren til å komme bort, så kan du si noe stygt til henne også?”
Hvem skapte disse gjenstandene og hva var formålet med dem? Og hvem er det som vil ha tak i dem og som ikke skyr noen midler i jakten på dem?

Boka gir deg morsomme situasjoner som når maskinen forteller det hva du mener, ikke hva du sier. Den gir deg vemodige tanker. Det er ikke alt om fremtiden du vil vite, den kan bringe både gode og vonde ting. Og den har noen hjerteskjærende scener som når lillebror Danny prøver å fange kometer med en hanske fra loftet. Han ønsker seg en ting for hver stjerne som faller. Han ønsker av hele sitt hjerte at moren skal komme tilbake.

Kjærlighet, hemmeligheter og kanskje verdens ende har sjeldent vært så underholdende som her.
“Og sammen gikk Nick og Caitlin ut i den lyse ettermiddagen, med hjertene fulle av en sjelden og spesiell glede, for å gjenopplive sin døde venn”
Boka er på 249 sider, utgitt på Gyldendal.

Bjørn Veen
Gjesdal folkebibliotek

PS! For de som kan sin naturvitenskap er det morsomt å møte folk i byen  med navn som Svedberg, Hoffmann, Ms. Planck, Rektor Watt og Heisenberg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar