En helt tilfeldig forbrytelse av Arne Garvang

Skal bare. I en travel småbarnshverdag er “skal bare” lett å ty til. Skal bare et ærend, skal bare se på noe, skal bare gjøre noe, barna må vente litt. Så også med skipsreder Michael Holst-Nielsen. Som nyskilt har han barna kun to helger i måneden og denne helgen skal de på kino. Men han må bare kjapt inn på et kjøpesenter for å kjøpe en drill. Han parkerer sin überfjonge Jaguar, ber barna vente og når han kommer ut er bilen forsvunnet, med de to jentene inni…

Så er jakten i gang. Jakten på barna, gjerningsmennene og ikke minst motivet.

Hvert kapittel starter med sted, dato og klokkeslett. Historien 2. august og avsluttes noen dager senere. Vi får historien fortalt fra flere synspunkt, fra barnas far, barna og fra kidnapperne sitt ståsted.

Kapitlene overlapper hverandre, så den scenen vi har lest kan bli gjenfortalt fra “motparten” i neste kapittel. Jeg liker det å se hendelser fra flere synsvinkler, men problemet her er at vi da vet for mye, at det dreper litt spenning. For det blir ikke virkelig skummelt her, etter første kapittel med forbryterne var jeg aldri i tvil om det skulle gå bra. Det er noe med tonen i boken, den er lett, det finnes håp. Så til tross for at det skjer ufine ting i denne boken så føles det ikke som noen er i reell fare.

Jeg liker hovedpersonene, den nyskilte Holst-Nielsen som fremdeles savner kona, hans to veslevoksne døtre som ikke har tenkt å la kidnapperne skremme dem og ikke minst de to skurkene som definitivt tar seg vann over hodet.

Jeg liker dialogen hans, selv om det kanskje ble vel mye banning, har forfatteren med dialektene til mange av bipersonene. Så snakker en svenske, skrives det svensk

Og jeg liker, det er kanskje bare meg, at ting i boken får et merke og et navn, Mikael Holst-Nielsen kjører ikke bare en flott bil, han kjører en Jaguar XJ.

Arne Garvang er mest kjent for sine fire bøker om Muffe. Her har han skrevet en realistisk krim med glimt i øye. Det er en krim for dem som er lei grotesk drap og voldsromantikk eller en fin inngangsport til krimlitteraturen.

Og helt til slutt vil jeg gi en applaus til hovedpersonene som før de går inn i de mørke grottene som kan inneholde skurker ringer politiet i stedet for selv å gå inn. Det er lov å bruke hodet, selv i en fortelling.

Bjørn Veen

Gjesdal folkebibliotek